Therese Bakkevoll: Tallboy

«Menneskesinnet kjem alltid til å bli sjukt»

– Det er viktig å hugse at alle kan bli sjuke. Eg kan også bli sjuk og trenge den omsorga. Me er ikkje beskytta nokon av oss, seier Therese Bakkevoll. Denne våren debuterer ho med romanen «Tallboy».

Tromsøværingen debuterer med ei historie om psykiatri, krig og skiljet mellom frisk og sjuk.

Therese jobbar som miljøterapeut på Åsgård, det psykiatriske sjukehuset i heimbyen. Det gjer også hovudpersonen hennar, T. 

Til felles har Therese og T også ein fascinasjon for Tirpitz – det store slagskipet som blei senka utanfor Tromsø i 1944 – og andre verdskrigen.   

 Tirpitz prydar omslaget på «Tallboy». Ein roman ho har skrive på i 13 år.   

 – Det er vanskeleg å svare på akkurat når eg begynte å skrive denne boka, men då eg gjekk ut av forfattarstudiet i Tromsø i 2010 hadde ein gryande tematikk starta.   

Therese skreiv på eit prosjekt ho visste skulle handle om dette slagskipet ho har vekse opp med. Ho visste også at ho ville at ein del av historia skulle gå føre seg på Åsgård. Etter kvart som ho skreiv, fann ho ut at koplingane mellom skipet og sjukehuset var meir samanfletta enn ho var klar over.   

– Sjukehuset blei faktisk delvis bygt opp med delar etter Tirpitz, då skipet blei hogd opp etter krigen. Vrakplassen ligg rett over sundet for Åsgård. Når ein går rundt i korridorane på sjukehuset er det sånn at nokon av dørene og karmane er treverk etter Tirpitz. Det synest eg er litt svimlande, fortel Therese.   

Fascinasjonen for andre verdskrigen kjem frå farfaren hennar. Same som den gjer for T i boka.   

– Det er klassisk. Det er fyrst når ein blir eldre at ein forstår kva det eigentleg er dei eldre fortel oss. Eg har høyrt desse historiene om krigen og Tirpitz, han fortalde dei sikkert då eg var yngre, utan at eg klarte å skjønne dei. Så blir ein vaksen og så går det opp for ein. Wow, dei var der under krigen. Dei har sett det, opplevd det. Det blir ein nærleik som er vanskeleg å ta inn.  


Alt me aldri får vite 

Farfaren til Therese var nemleg med å hogge opp skipet i mange år etter krigens slutt.   

– Det var ein av dei fyrste arbeidsplassane han hadde som vaksen. Det var masse jobb og det var godt betalt. Det var rett nok ein farleg jobb, for det var ganske risikabelt med svære kraner og eg veit at han skada ryggen og fekk noko erstatning for det. Historiene frå skipet har vore der heile tida.   

– Etter kvart har det blitt ei interesse der eg har undersøkt og gått tettare på. Blitt nysgjerrig.   

– Er farfar i «Tallboy» din farfar?   

– Han liknar ganske mykje. Han var der og rydda opp, og han var også opptatt av musikk, som er ein ting som går att i romanen. Dei liknar, men det er ikkje bestefaren min. Det er nokon ting som ikkje stemmer. Dei heiter ikkje det same og min bestefar døydde ikkje av kreft. Men han er død no, han døydde for nokon år sidan.   

– Hadde du, då bestefar din var i ferd med å døy, det same behovet som T i romanen, dette med å hugse alt?   

– Eg var nok litt tidlegare ute i verkelegheita. Min andre bestefar døydde før eg fekk spurt, og det angra eg så på. Så eg var tidlegare ute med farfar og farmor. Eg intervjua dei om korleis det var under krigen og kva dei opplevde og kva dei hugsa. Han spesifikt om Tirpitz. Så tok eg opptak og transkriberte det.   

– Så fint!    ­

– Ja, det er eg veldig glad for at eg gjorde.   

– Samstundes så er det sånn at ein får aldri alt. Nokon gonger kunne han seie «nei, det var så gruvsamt, det kan eg ikkje fortelje», og då tenker eg «oi, kva var det, då? Kvifor skånar han meg for det, eller er det seg sjølv han skånar?»   

– Kanskje han aldri har sagt det til nokon.   

– Kanskje, ikkje sant. Kva var det dei tok med seg som me aldri får vite? Det er nok mykje.

   

All tekst er nyttig tekst 

Therese fortel om alle rundane i det lange skriveprosjektet. Alt ho ville ha med. Alt som ikkje fungerte. Grunnane til at det tok så mange år.   

– Det har vore mykje prøving og feiling for å finne ei form som funkar. I starten var det kortprosa, men så har eg skrive det ut, så det blei veldig mykje tekst, som eg så har måtta krympe att for å få det stramt. Det har ikkje vore den enklaste vegen til målet, men eg trur det berre måtte bli sånn.   

I «Tallboy» møter me ein pasient som T får eit veldig godt auge til. Faktisk følast det som at han er den einaste i heile verda som forstår ho.   

– At det skulle handle om ein tilsett og ein pasient som innleiar ein relasjon blei klart ganske seint i prosessen. Det er ganske mykje tekst som ikkje blei med til slutt som ligg strødd rundt på maskina mi.   

Det kan vera vanskeleg å svelgje alle bitane som må vike, men undervegs i skrivinga fekk Therese eit godt tips av redaktøren sin.   

– Det er fælt å stryke ting, men då sa redaktøren min så fint ein gong: «berre tenk at det er tekst som skal brukast til noko anna. Det er ikkje bortkasta. Kanskje får du bruk for det ein annan stad». Det hjelper litt.   


Korleis møter me dei sjuke? 

Det er mykje forfattaren ønskjer å seie med dei 309 sidene «Tallboy» rommar. Særleg om behandlinga av dei som blir sjuke.   

– Eg trur det er lettare å seie at eg vil stille nokon spørsmål enn å kome med nokon svar. Eg vil stille spørsmål om korleis me som samfunn møter folk som blir sjuke. Korleis me tenker om, behandlar og ser på dei. Me gjer jo det me trur er rett, men er det rett? Eg har lyst til å sjå på heilskapen i det. Eit humanistisk, heilskapleg perspektiv som eg synest glipp litt av og til. Me blir veldig opptekne av medisinar og diagnosar, å skulle fikse folk, heller enn å spørje kva er det som har skjedd her, kvifor har livet blitt slik, kva er det som er vanskeleg, kva treng du, kva vil du ha, kva synest du hjelper?   

– Dette har du kjent på sjølv i jobben din?   

– Ja, det er mange ting eg synest me har for lite tid til å snakke om. I akuttpsykiatrien er det stor utskifting. Pasientane skal ikkje vera der over tid, dei skal behandlast kortast mogleg og så vidare i systemet, og det er jo bra. Men det er viktig å ha ei god haldning til folk og dei møta som oppstår der. I min jobb så veit eg det at eg utøver tvang, sjølv om eg ikkje er behandlar, eg er miljøterapeut. Eg utøver tvang, eg krenker folk, eg bestemmer over dei. Og det er sjølvsagt ubehageleg for dei. Nokon gonger er det nødvendig, det er derfor folk må kome ein sånn stad, fordi ein ikkje klarar å ivareta seg sjølv. Ein treng omsorg frå eit system. Men det er viktig å ha med seg at uansett kva eg gjer så skal eg gjera det med så mykje respekt eg kan for folk. Å prøve å oppretthalde verdigheita hjå det andre mennesket, eg skal bruke minst mogleg tvang og utøve minst mogleg makt, og med ein gong folk kan bestemme over seg sjølve så skal dei få det. Eg skal ikkje strekke strikken for langt.   

Samstundes må dei som behandlar dei sjuke ta vare på seg sjølve. Det er vanskeleg, fortel Therese.   

– Eg kan også bli krenka i jobben. Det gjer eg mange gonger. Eg har blitt slått og spytta på og kalla det eine og det andre. Så eg må ivareta mi eiga helse og min eigen sjølvrespekt. Det møtet der kan vera ganske vanskeleg. Det er noko uforsonleg i det. Det trur eg er viktig å snakke om.   


Kven som helst 

Kven er så desse menneska som blir så sjuke at dei treng hjelp av Therese og kollegaene hennar? Eg og du. Kven som helst.      

– Når eg er på jobb er eg representant for noko, men det betyr ikkje at eg er eit betre menneske eller står over nokon andre. Det betyr at akkurat no er eg den som er på jobb og du er den som er sjuk og treng noko. Men når me møtest ute på gata eller ein annan stad så er me berre to likeverdige menneske. Det er viktig å hugse at alle kan bli sjuke. Eg kan også bli sjuk og trenge den omsorga. Me er ikkje beskytta nokon av oss.  

– Korleis har det vore å kombinere dette prosjektet med at du sjølv jobbar som miljøterapeut?   

– Eg har snakka om prosjektet til både tilsette og pasientar. Det er mange som veit om det. Etter kvart blei det viktig for meg å kvalitetssjekke. Eg har hatt fleire kollegaer som har lese gjennom og forsikra meg om at eg ikkje har bryte teieplikta. At eg ikkje har skrive om ting som er for tett på verkelege personar. Etter kvart blei romanen så stor at eg ikkje alltid klarte å svare på kvar alle historiene kom frå. Ingen har sagt at det liknar på verkelege personar, så det er bra. Det kjem heilt sikkert til å vera mogleg at nokon kjenner seg att. Og det kan eg forstå, for det er pasientar i situasjonar som sikkert kan likne på dei i boka.   

– Er du nervøs for det?   

– Ja, litt. Eg er open for at nokon pasientar synest det er vanskeleg at eg jobbar der og skriv derfrå. Samstundes som at mange seier at det er bra at eg skriv om desse tinga, fordi desse stemmene trengst. Det er berre nokon dagar sidan ein pasient sa at dette trengst. At me må snakke om det og at det er for lite info om det, men at pasienten ikkje kunne gjera det sjølv. At det kan vera eit innblikk i ei litt hemmeleg verd.   

– Ja, det oppstår mange myter, kanskje, når ein korkje har vore innlagt eller arbeidd på ei psykiatrisk avdeling?  

– Ja, det er det! Eg er veldig oppteken av at det ikkje er så veldig skummelt eller rart. Det er berre folk som er der saman. Det er utruleg mykje sunt der òg. Normalitet. Sjølv om det til tider er mykje rart viss folk er veldig dårlege. Men det er ein del av det å vera menneske. Menneskesinnet kjem alltid til å bli sjukt. Det kan me ikkje sjå bort frå. Det kjem aldri til å bli fiksa ein gong for alle. Me må ikkje gjera det til noko farleg.      

 

 

 



Therese Bakkevoll: Tallboy              

På eit psykiatrisk sjukehus kjempar både tilsette og pasientar for å oppretthalde kontroll. Dokter Falk luktar stadig oftare av alkohol og har begynt å overnatte på kontoret, flyktningen Bilal får ikkje opphaldsløyve og har slutta å ete, og den tidlegare skodespelaren Katharina skiftar namn og set opp teater i tv-stua. 

Sjølv er miljøterapeuten T på randa etter søvnlause netter. Frå vindauget på avdelinga ser ho over til staden der krigsskipet Tirpitz blei bomba, og som farfar hennar var med på å hogge opp etter krigen. No ligg han for døden og all direkte kunnskap om det som skjedde, er i ferd med å forsvinne. 

Og då ein ny pasient, som påstår at han er Noregs første astronaut, blir tvangsinnlagt, gir ho seg over til han – til det einaste mennesket som ser henne for den ho verkeleg er.